De siste årene har flere vestlige land vedtatt føre-var-lover for å beskytte skole- og barnehagebarn mot mulige skadevirkninger av strålingen fra trådløs teknologi. Dette skjer etter gjentatte, sterke advarsler fra internasjonale fagfolk. Samtidig velger Norge å øke bruken av trådløs teknologi både i småskolen og i barnehagen. Har vi virkelig råd til å ta sjansen på å ignorere faglige advarsler som stadig flere lands myndigheter tar på alvor?
Barna fortjener bedre enn å være forsøkskaniner i et gedigent helsemessig og sosialt eksperiment ~ Ingrid Wreden Kåss
I januar vedtok Kypros å totalforby WiFi og trådløs teknologi i alle offentlige barnehager. I tillegg vedtok landets myndigheter å stanse all installering av trådløst nett i barneskoler, samt å innføre svært strenge begrensinger for bruk i skoler der det allerede er installert. Liknende lovgivning er innført bl.a. i Frankrike og Israel, samt i regioner i Belgia, Spania, Italia og Østerrike. Myndighetene i disse landene og regionene ønsker å være føre-var og beskytte barn mot mistenkte skadelige langtidsvirkninger av strålingen fra trådløs teknologi.
Bakgrunnen er at en rekke internasjonale forskere og medisinske eksperter har kommet med stadig sterkere advarsler på grunnlag av funn av alvorlige skadevirkninger i en mengde publiserte studier. Blant annet er det funnet økt risiko for kognitive skadevirkninger, skader på sentralnervesystemet og nevropsykologiske symptomer, skader på celler og DNA og på reproduktive organer.
I Norge – samt i andre nordiske land med en sterk telekombransje – er dette for tiden et absolutt ikke-tema, nærmest et tabu. Myndigheter og forvaltning har lukket øynene i den grad at de ikke en gang informerer om at når et barn holder et påslått nettbrett inntil kroppen, kan strålingen overstige våre skyhøye grenseverdier.
Det som imidlertid har vært framme i den norske debatten, er at digitaliseringen i skoler og barnehager heller ikke er pedagogisk kunnskapsbasert. Som forskningsjournalist Bjørn Vassnes skrev i Klassekampen 20. april, er det ikke vitenskapelig belegg for å hevde at økt digitalisering fremmer barns læring. Tvert imot viser en rekke omfattende studier at høy bruk av skjermteknologi hos skolebarn gir negative effekter på viktige områder som læring, konsentrasjon, nattesøvn og helse, samt sosial og kognitiv utvikling. OECD-rapporten om IKT og læring bekrefter det samme på landsnivå: De landene som har satset mest penger på å innføre IKT i skolen, opplevde tydelig tilbakegang i viktige fag som lesing og matematikk, mens de landene som i liten grad brukte IKT i undervisningen hadde de klart beste resultatene.
Pussig nok ser dette ikke ut til å få verken Senter for IKT i utdanningen eller politikerne til å vurdere en radikal kursendring. Trond Giske (Ap) vil heller ha mer av den medisinen som ikke virker, og foreslår å bruke en halv milliard kroner på å bytte ut alle papirlærebøker med nettbrett/PC i barneskolen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har foreløpig uttrykt fornuftige motforestillinger mot dette, men hans eget departement har til gjengjeld vedtatt en ny rammeplan for barnehagen der det å la barna bruke digitale hjelpemidler er gjort obligatorisk, dog med forbehold om at de skal «brukes med omhu og ikke dominere som arbeidsmåte».
Det er ikke barna som tjener på digitaliseringsiveren, men teknologigigantene. Kanskje tenker politikerne at «smart» digital teknologi skal bli den «den nye oljen». Men barna fortjener bedre enn å være forsøkskaniner i et gedigent helsemessig, sosialt og pedagogisk eksperiment.
I Norge – samt i andre nordiske land med en sterk telekombransje – er skadevirkningene nærmest et tabu.
Opprinnelig publisert i Klassekampen 04.05.2017
Vær den første til å kommentere