Under en boklansering onsdag 7. mars presenterte jeg mitt kapittel i boka «Kritisk blikk på skolen». Her er presentasjonen.
Mens vi i Norge nå er travelt opptatt med å innføre IKT i skoleverket, og er stolte over at vi er tidlig ute med å innføre alle slags «smarte» trådløse løsninger, har alarmklokkene begynt å ringe stadig sterkere kloden over:
Land etter land innfører restriksjoner på bruken av trådløst. Og de begynner med skoleverket. Bakgrunnen er at forskningsfunn underbygger gang på gang og i stigende detalj at å eksponere de kommende generasjoner for mikrobølget stråling, ikke kan være heldig.
Mitt bidrag til boka handler om dette, altså om helserisiko knyttet til trådløse læremidler – nettbrett, WiFi, mobiler, osv. Det er bokas siste, lengste, og i særklasse det bidraget med flest faglige referanser – til glede for dem som vil sjekke detaljene.
Land etter land innfører restriksjoner på bruken av trådløst. Og de begynner med skoleverket. Bakgrunnen er at forskningsfunn underbygger gang på gang og i stigende detalj at å eksponere de kommende generasjoner for mikrobølget stråling, ikke kan være heldig.
At jeg har villet skrive om dette, har sin bakgrunn:
Jeg har alltid vært opptatt av – og begeistret for – teknologi, også i undervisningen. Jeg har en del års fartstid med «innføring av data i skolen» som det het den gangen før den trådløse tidsalderen – og jeg har sittet på alle sider av bordet. Den gang var det nytt, utfordrende og spennende.
I mine jobber seinere – som forsker og strategirådgiver i Telenors konsernstab og som univ.lektor ved NTNU – har jeg alltid likt å utfordre ved å trekke fram nye trender jeg mente var på vei inn – gjerne mens studenter og kolleger fortsatt var opptatt med å følge de forrige trendene som pekte i motsatt retning. Det har i grunnen vært min jobb å være en slags tverrfaglig agent provocateur – bore meg ned i nye fagfelt, lete fram banebrytende kunnskap – og så brette opp ermene.
Jeg har nå gravd i dette temaet på fulltid siden jeg pensjonerte meg i 2011 og skrevet etterhvert som jeg lærte. Jeg er statsviter og har en master i telekom-strategi og teknologiledelse, så jeg er altså slett ikke fagutdannet innen det jeg skriver om. Men det er jo heller ingen andre – for her dreier det seg både om politikk og økonomi, om radioteknologi, biologi og medisin, historie, forskningsmetodikk og fagtradisjoner.
Mye – mye mer enn vi ønsker å ta inn over oss – tyder på at trådløse nettverk, uansett form, gir helseskader, og at skademulighetene og mekanismene ikke bare er underkommunisert, men også uforstått av beslutningsfatterne og av de regulerende myndigheter – fordi de ikke holder seg med nødvendig og relevant komptanse og skjermer seg mot et ubekvemt budskap. I tillit til at myndighetene vet hva de gjør, selv om de i Strålevernet bare er 1,5 person, og altså i realiteten har mindre kapasitet enn jeg har alene bak mitt skrivebord, , utsetter vi våre barn for eksponering som det meste av forskningen på feltet advarer mot fordi eksponeringen angriper grunnleggende biologiske funksjoner, og derfor speiles i vår sykelighetsutvikling på nær sagt alle biologiske nivå, både fysisk og psykisk. – Akutte konsekvenser for noen, konsekvenser først på sikt for langt fler.
Nå sier jo våre helsemyndigheter noe ganske annet, nemlig at strålingen er så svak, og at utfra det kunnskapsgrunnlaget strålevernet legger til grunn – kan denne svake strålingen umulig skade.
At så uforenlige posisjoner kan eksistere side om side, kan virke vanskelig å begripe. Det krever sine tverrfaglige forklaringer – og de gir jeg.
Artikkelen redegjør ganske lettfattelig både
- om restriksjoner som nå er på vei inn i skolen i ulike land,
- om hva som er forskningsstatus internasjonalt om stråling og helsevirkninger,
- om hva verdens ekspertise på feltet uttaler om trådløs teknologi og bruk i skolen,
- om hva som er særeget for barn og deres sårbarhet for elektromagnetiske felt,
- om hvordan Statens strålevern og norsk helsevesen har fått sitt standpunkt formet, og
- om tekniske særtrekk ved moderne, mikrobølget stråling som gjør at dagens grenseverdier ganske enkelt ikke fanger opp de mekanismene som virker inn på biologien.
Artikkelen avslutter med mine synspunkter på hva som nå bør gjøres.
Einar Flydal, 8. mars 2018
PS. Boka inneholder også ni andre interessante artikler om dagens politikk og praksis i dagens skole. Du finner den på Z-forlag.no.
Republisert fra Gambler vi med skolebarnas helse?
Vær den første til å kommentere