Av Odd Handegård.
Mange har sikkert undret seg over at tyske banker og pensjonsfond i økende grad overtar planlagt, men konkursutsatt norsk vindkraft (og småkraft), nå sist det vindkraftverket som planlegges på Kvaløya i Tromsø (Raudfjell og Kvitfjell). Men hvordan kan investorer fra EU – som skal selge krafta videre til konkrete produksjonsbedrifter – få økonomi i dette, dersom norske vind-investorer verken klarer seg med subsidiering gjennom de «grønne» sertifikatene eller med den forventede prisøkningen på norsk kraft som kommer når de neste eksportkablene settes i drift?
Eksportkreditt fra GIEK:
Jeg har ikke full oversikt over alt de tyske investorene har forhandlet seg fram til av økonomiske fordeler, men én ordning er kjent, nemlig en ny statlig långivergaranti som administreres av Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK), underlagt Nærings- og fiskeridepartementet. Ordningen har først og fremst vært tiltenkt prosjekter i fiskeri- og havbruksnæringen for å bidra til å øke eksporten av norske fiskeprodukter. Men vi ser nå at ordningen også benyttes i vindkraftnæringen. I prinsippet skal norsk fornybar energi (inkl. vindkraft) kunne produseres og eksporteres med garanti om at den norske stat skal dekke eventuelle underskudd på investert kapital (GIEK vil kunne dekke inntil 75 % av bankenes lån). Om det blir så ille vet jeg ikke, men hovedpoenget er at ordningen også kan brukes til produksjon som INDIREKTE kan føre til eksport. Og det er på denne måten vindkrafta fra Raudfjell og Kvitfjell og de tyske investorene kan få statlige garantier mot underskudd på investeringen.
Hva slags kraft skal Alcoa bruke?
Når Alcoa Norge i Mosjøen nylig har inngått en langsiktig avtale om å kjøpe strømmen fra det planlagte, «tyske» vindkraftverket i Tromsø i 15 år, så skyldes det ingen spesiell tysk interesse for norsk vindkraft. FORMELT SETT skal smelteverket i Mosjøen bruke vindkrafta, men i praksis er det noe helt annet som skjer: Når ustabil vindkraft er kommet inn på det norske nettet, blir den som kjent «sauset» i hop med annen kraft, og ingen kan lenger si noe om hvor de enkelte elektroner kommer fra. I praksis vil Mosjøen derfor fortsatt produsere aluminium med den stabile tilførsel av kraft de trenger (dvs. i realiteten norsk vannkraft), mens den ustabiliteten som vil oppstå når mye vindkraft kommer på nettet, vil bli dyttet over på norske husholdninger. Også de øvrige utenlandske interessene for nye norske vindkraftverk har liknende strategier. I tillegg til anlegget i Tromsø der Simens Gamesa/Siemens Project Venture og Ärtzeversorgung Westfalen-Lippe har kjøpt vind-prosjektene, har følgende vindkraftprosjekter utenlandske (del-)eiere:
- Credit Suisse og sveitsiske BKW kjøpte i fjor 40 prosent av Norges største vindprosjekt på Fosen
- Forvalteren Blackrock, som er deleid av det norske oljefondet, har kjøpt 100 prosent av Tellenes vindpark i Rogaland og solgt kraftproduksjonen til Google i en 12-årig avtale
- Den tyske finansforvalteren Luxcara kjøpte i fjor Egersund Vindpark
- Den franske forvalteren Ardian kjøpte 49 prosent av Finnmark Krafts vindprosjekt Hamnefjellet.
Heller ingen av disse investorene og de bedriftene som skal kjøpe krafta fra dem, er selvfølgelig interessert i norsk vindkraft. De er interessert i STABIL NORSK VANNKRAFT – enten den skal brukes i Mosjøen, på Karmøy, til «grønne» datasentre i Danmark eller i Holland, uavhengig av om krafta skal brukes av Apple, Facebook, Walmart, Microsoft, General Motors, Nesle, Alcoa, Hydro eller Ikea. På kjøpet får de pyntet litt på sitt brune, fossile rykte, men det er egentlig et underordnet hensyn. Bedriftene er interessert i langsiktige avtaler for en stabil kraftforsyning, nemlig norsk vannkraft. Og bare det.
Flere eksportkabler til EU
Hva så med de norske forbrukerne som skal få den «restkrafta» som blir igjen når andre har forsynt seg? De skal jo også ha kraft til klesvask, middagslaging, dusjing og panelovner. Situasjonen for dem blir nå ytterligere komplisert av et nytt, tvilsomt trekk ved norsk energipolitikk: Kraftbransjen og myndighetene har nå vedtatt å bygge 3 nye eksportkabler til EU, slik at nesten halvparten av vår vannkraft skal kunne eksporteres. Konsernsjefen i Agder Energi opplyste nylig at ytterligere 3 kabler skal prosjekteres. Når så vesentlige deler av norsk fornybar energi skal eksporteres, blir resultatet et stort kraftunderskudd i Norge. Dette underskuddet må dekkes av import av fossil energi fra EU, og av ustabil vindkraft fra EU og fra Norge. Det «grønne» skiftet, skal delvis bli et «brunt» skifte. Myndighetene planlegger – gjennom nye eksportkabler til EU og langsiktige avtaler med utvalgte industrikonsern – å gjøre den norske strømforsyningen så ubalansert at noe må gjøres for å dempe de verste problemene for norske strømkunder.
«Smarte» strømmålere – effektprising av strøm
Det tiltaket myndighetene håper skal bidra til å berge noe av landets hasardiøse energipolitikk, kalles – som mange vet – «smarte» strømmålere, som innen 1. januar 2019 skal installeres i alle norske hus og hytter. De skal ikke måle vårt strømforbruk i antall kilowattimer slik målerne har gjort i mange år. I stedet skal nye målerne registrere om vi bruker strøm når det er høy belastning på nettet eller ikke. «Effektprising» skal innføres og strømprisen skal variere med belastningen på nettet, og gi skyhøye strømpriser om morgenen og rett etter arbeidstid. Vannkrafta har alltid taklet de vanlige døgnvariasjonene i det norske strømforbruket – det gjør ikke vindkrafta!
De nye «smarte» strømmålere har altså sin «logiske» oppgave for kraftbransjen, som planlegger å gjøre den norske strømforsyningen så ubalansert og varierende at noe må gjøres for å dempe problemene for norske strømkunder. De norske husstandene skal bære kostnadene, både prismessig og velferdsmessig, med utbyggingen av ustabil vindkraft i EU og Norge.
Man bør her være klar over at myndighetene ikke bare krever at forbrukerne skal velge mellom høye overpriser på strøm og flytting av el-forbruket til tider på døgnet når vi vanligvis ikke trenger strømmen. Myndighetene har i tillegg sikret seg i forskriftene at hvis ikke prisstigningen i de nye «effektprisene» hjelper, vil enkelte lokale boligområder, ja, hele bydeler trolig kunne bli koplet ut i problematiske perioder. (Paragraf 4.2 om bryting/struping av enkeltmålere eller grupper av målere).
Hjemfallsretten
I siste instans gjelder denne saken kontrollen med norsk vannkraft. Den energistrategien de virkelig store internasjonale konsernene nå har, truer ikke bare forsyningssikkerheten til «folk flest» i Norge. Også de grunnleggende prinsippene i norsk energipolitikk trues – nemlig de realitetene som har ligget til grunn for hjemfallsretten, et av de sentrale poengene i den norske energiloven. Kontrollen er under angrep fra flere kanter. Hjemfallsrett er ikke knyttet verken til vindkraft eller småkraft. Når utenlandske interesser investerer i slik fornybar energi og får vannkraft tilbake, er det et skritt i feil retning. Når eksportkapasiteten fordobles og vi er underlagt EUs «friheter», vil det bety «fri flyt» også av vannkraft. Og om de prosjekterte kablene blir bygd, vil oppkjøpet i EU av såkalte «opprinnelsesgarantier» på norsk energi, på sikt kanskje gi EU fortrinnsrett til norsk vannkraft. Dessuten: Høyre og FrP har stadig som mål å privatisere enda mer av Statkraft.
Mye tyder på at norske politikere sover.
Se også: Fem fakta om ACER, EU’s energibyrå
Følg viktig diskusjon om dette i Odd Handegård’s FB-innlegg:
Artikkelen ble først publisert på Steigan.no
Noen eksempler på energibaronenes lukrative vindkraftfinansiering (selvsagt på vanlige strømforbrukeres og norske skattebetaleres bekostning, både om prosjektet går bra eller det går dårlig):
Her fra Kvaløya i Tromsø: http://enerwe.no/vindkraft/alcoa-norway-sikrer-seg-vindkraft-fra-troms/
“Vindkraftprosjektene Kvitfjell og Raudfjell inngår en langsiktig kraftavtale med Alcoa Norway. Avtalen mottar statlig garanti på 526 millioner kroner av GIEK.
På Kvaløya ved Tromsø bygger Prime Capital vindkraftverkene Raudfjell og Kvitfjell. Prosjektet har fått flere investorer, deriblant tyske Westfalen-Lippe. Nå skal aluminiumselskapet Alcoa Norway benytte seg av den fornybare kraften derfra.
Avtalen får statlig garanti av Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) på rundt 526 millioner kroner. Det er første gang GIEK bruker kraftgarantiordningen siden den først ble vedtatt av Stortinget i 2009.
– GIEKs kraftgarantiordning har gjort det mulig for oss å inngå en kraftkontrakt med den høyeste form for sikkerhet i ryggen. Vi er takknemlige for tryggheten som GIEK leverer, og nå kan vi jobbe fokusert mot målet om å levere grønn og resirkulerbar aluminium til verdensmarkedene, sier Alcoas norgessjef Kai Rune Heggland.
Vindkraftverkene vil bestå av 67 vindturbiner, og skal ha en samlet produksjonskapasitet på 281 megawatt. Kun vindkraftverkene på Storheia har større kapasitet i Norge, med 288 megawatt.”