SMINKINGEN AV NORSK ENERGIPOLITIKK

SMINKINGEN AV NORSK ENERGIPOLITIKK

Når man i mange år har lest den «informasjon» som kommer fra myndigheter og fra media om norsk energipolitikk, er det lett å bli litt oppgitt. Stort sett er det bare én oppfatning som kommer til uttrykk om de endringene som pågår og har pågått. Og ikke bare det – utviklingen beskrives med ytterst rosende, positive og optimistiske formuleringer. Det meste er som hyggelige brev fra julenissen. Et par eksempler illustrerer poenget – og viser samtidig hvordan myndighetenes eventyrfortellinger ikke harmonerer med fakta.

Det første eksemplet gjelder de «smarte» strømmålerne. Ifølge daværende energiminister fra Stoltenberg II, skulle de nye strømmålerne «bli en garantist mot høye strømpriser». Og Energidirektoratet (NVE) har fulgt opp med «opplysninger» om at strømmålerne skal bidra til at kraftbransjen (og dermed strømkundene) vil spare milliarder på at man slipper å bygge nye, unødvendige kabler fram til husstandene pga økt el-forbruk. Målet er bare å spre strømforbruket utover døgnet, noe som ifølge NVE vil føre til at forbrukerne faktisk vil SPARE utgifter (!!) ved overgang til nye strømmålere.

Nå er det dokumentert (SSB) at husstandenes el-forbruk ikke stiger som følge av flere el-biler og nye induksjonskomfyrer, fordi el-forbruket i stor grad synker av andre årsaker. Realiteten er at strømprisen til husstandene kommer til å bli vesentlig høyere av helt andre årsaker – fordi strømmålerne snart vil bli kombinert med en ny «effekttariff». Husstandene vil i tillegg til en vesentlig høyere strømpris få en rekke velferdsmessige ulemper når vi altså skal tvinges til å flytte våre daglige el-rutiner bort fra morgen og middag. Dette vil naturligvis være spesielt problematisk om vinteren. Og ikke minst skal strømmålerne bidra til styre den ustabile vindkrafta som om få år skal erstatte den stabile vannkrafta som strømkilde for norske forbrukerne. Altså: Et par angivelige «fordeler» konverteres raskt til store ulemper og betydelige økonomiske problemer for «folk flest».

Den andre «skjønnmalingen» gjelder de eksportkablene som bygges. De bygges angivelig for at Norge skal kunne tjene på sitt overskudd av vannkraft, men også for at vi skal kunne importere kraft når det er «tørrår». Vi skal selge dyr vannkraft når det er vindstille i EU, og importere billig vindkraft når det blåser mye på kontinentet. Og ikke bare det: Den norske vannkrafta skal bidra til å redusere klimagassutslippene i Europa – Norge skal bli et «batteri for Europa».

Også dette er naturligvis reint sludder. Tørrår vil vi bare få dersom Norge eksporterer tre ganger mer vannkraft enn vårt overskudd. Og vårt vannkraftoverskudd (inntil 20 TWh) kan lett eksporteres av de kablene vi allerede har – altså før de tre kablene som planlegges, kommer i drift. Når klimaargumentet brukes, betyr det dessverre at ingen har undersøkt hvilke tallstørrelser det dreier seg om:

Det totale energiforbruket i EU er ca. 20.000 TWh – det meste er fossil energi. Og prognosene er at dette tallet skal stige. Selv om Norge hadde eksportert ALL sin fornybare energi (i underkant av 150 TWh), ville det knapt vises i EUs statistikker (bare 7 promille). Det er derfor selvfølgelig bedre å finansiere nye arbeidsplasser og nyttige miljøtiltak med norsk vannkraft i Norge enn å stimulere til forbruk og produksjon i EU.

Lærdommen av disse eksemplene er at mye av energidebatten i Norge slik den fremtrer i media, egentlig er løgn og fanteri. Men det kan man ikke skrive om man skal bli tatt alvorlig. I stedet vil jeg derfor konkludere med at myndighetenes viktigste energitiltak pakkes inn i så tjukke lag av politisk sminke at konsekvensene blir nesten usynlige. Høyere strømpriser blir framstilt som lønnsomme tiltak for forbrukerne. Kraftunderskudd i Norge, ustabil kraftforsyning til forbrukerne og økte strømpriser blir framstilt som inntekter til velferdsstaten.

Les Odd Handegårds gruppe her:
https://www.facebook.com/groups/1381924528488558/

Felles løft til felles nytte

Odd Handegård
Om Odd Handegård 90 artikler
Født og oppvokst i Odda. Utdannet ved Universitetet i Oslo (statsvitenskap) våren 1967. Arbeidet i Oslo noen år, og ble ansatt ved Universitetet i Tromsø høsten 1971 - et år før universitetet åpnet. Jeg var det meste av tiden knyttet til fiskerifagene - fra 1985 som direktør ved Norges fiskerihøgskole. NFH ble inkorporert som en avdeling ved Universitetet i Tromsø fra og med 1988. Pensjonist fra årsskiftet 2002/2003, men jeg jobbet med andre oppgaver ved NFH ennå noen år til jeg var godt over 70. - Jeg har i hele mitt voksne liv deltatt i aktiviteter som verken har med jobb eller bokskriving å gjøre. Det gjelder både politikk (særlig på 1960- og 1970-tallet), og arbeid i frivillige organisasjoner, særlig innen idrett, osv.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.