TYNN OPPOSISJON I ACER-SAKEN

TYNN OPPOSISJON I ACER-SAKEN

Diskusjonen før påske om EUs tredje energipakke, viste at det var en viss uenighet blant folk som ellers er enige om det meste: Spørsmålet var om Norge ved å slutte seg til ACER og den tredje energipakken, ville åpne for at EU og/eller ulike private investeringsinteresser i Norge eller utlandet, på egen hånd ville kunne bygge kabler uten hensyn til eksisterende norsk konsesjonslovgivning. Begrunnelsen for å hevde at EU vil kunne tvinge fram kabelbygging, var EUs forbud mot «kvantitative eksporthindringer».

Motargumentet, som etter mitt syn er avgjørende, er at Norge har vært medlem av EØS i snart 25 år uten at det knapt har kommet et eneste pip fra EU om at Norge (eller andre) burde få fart på kabelbyggingen mellom Norge og EU. Etter mitt syn vil de «kvantitative eksporthindringene» først komme til anvendelse når kablene er bygd (av norske myndigheter). Her er det altså REKKEFØLGEN på tiltakene som er avgjørende:

For at de «kvantitative eksporthindringene» skal kunne anvendes, må det være noe å eksportere. Før man kan eksportere kraft, må kablene være på plass. Den dagen kablene er i drift – men ikke før – kan EU insistere på «fri flyt» og på bruk av direktivet om «kvantitative eksporthindringer». Ettersom det er Norge som med stor entusiasme bygger kabler (på eget initiativ), er det i Norge de største energi-«skurkene» befinner seg – ikke i EU.

Tilslutningen til ACER betyr at vannkrafta skal administreres fullt ut av markedet – norsk vannkraft skal bli en del av den «frie flyten» av varer og tjenester til og fra EU. Vi skal ikke lenger kunne bruke vår egen kraft verken til norske husstander eller til utbygging av nye norske arbeidsplasser, uten å spørre EU om lov. Krafta skal selges til den som betaler mest – ikke til de som trenger den og slett ikke til de som eier den.

Men EU har også andre, og mer moderate og forståelige interesser: EU er selvfølgelig interessert i at den krafta som importeres fra Norge, blir forvaltet på en hensiktsmessig måte internt i EU. Mottakersystemet i EU må være klart for den norske krafta. Det er faktisk dette som er ACERs hovedoppgave. Norges «oppgave» er å bygge kabler.

Poenget i ACER-saken er altså at partiene på Stortinget – muligens minus Rødts ene representant – alle er tilhengere av flere kabler til kontinentet (riktignok med betydelige motforestillinger nedover i partirekkene). Sp satt med energiministeren da kabelutbyggingen for alvor startet, og SV hadde ingen motforestillinger, tvert om. Det holdt derfor trolig hardt for Zero-fløyen i SV å stemme mot ACER da MDG stemte for både ACER og Skottlandskabelen. – Det er en variant av arvesynden som rir de rødgrønne partiene: Deres tidligere håpløse standpunkter i energipolitikken, gjør at partier som tilsynelatende ser oppegående ut, i realiteten er som gamle eiketrær – hule og råtne innvendig.

Det enkle poenget er altså at DET ER KABELBYGGINGEN SOM ER PROBLEMET – ikke først og fremst ACER. Det er kabelbyggingen som nå åpner også for en rekke andre tvilsomme tiltak i norsk energipolitikk: Den enorme utbyggingen av vindmøller i norsk natur som nå planlegges, installering av nye strømmålere som skal bidra til at strømforsyningen til norske husholdninger vil komme til å variere i takt med den ustabile vindkrafta som skal erstatte vannkraft hos folk flest. Om 5-10 år skal ikke folk bruke strøm når de trenger den, men når energimyndighetene kan tilby litt vindkraft.

Konsekvensen av alt dette er at det politiske arbeidet nå bør rette seg mot å stanse en eller to av de tre planlagte kablene. Det er Ap som har nøkkelen: Partiet vil raskt reduseres til under 20 % om man blindt godtar alle tvilsomme EU-direktiver og klistrer seg til alle sentrale politiske Høyre-forslag i Stortinget. Det samme gjelder forsåvidt SV og MDG. – Grunnplanet må mobiliseres i ALLE partier.

Les Odd Handegårds gruppe her:

https://www.facebook.com/groups/1381924528488558/

Felles løft til felles nytte

Om Odd Handegård 90 artikler
Født og oppvokst i Odda. Utdannet ved Universitetet i Oslo (statsvitenskap) våren 1967. Arbeidet i Oslo noen år, og ble ansatt ved Universitetet i Tromsø høsten 1971 - et år før universitetet åpnet. Jeg var det meste av tiden knyttet til fiskerifagene - fra 1985 som direktør ved Norges fiskerihøgskole. NFH ble inkorporert som en avdeling ved Universitetet i Tromsø fra og med 1988. Pensjonist fra årsskiftet 2002/2003, men jeg jobbet med andre oppgaver ved NFH ennå noen år til jeg var godt over 70. - Jeg har i hele mitt voksne liv deltatt i aktiviteter som verken har med jobb eller bokskriving å gjøre. Det gjelder både politikk (særlig på 1960- og 1970-tallet), og arbeid i frivillige organisasjoner, særlig innen idrett, osv.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.