NORSK KRAFTBRANSJE – ET SAMMENSURIUM AV SPRIKENDE INTERESSER

NORSK KRAFTBRANSJE – ET SAMMENSURIUM AV SPRIKENDE INTERESSER

I utgangspunktet burde den norske kraftbransjen egentlig være den enkleste delen av norsk næringsliv både å forstå og å sette pris på: Alle er jo enige om at dette virkelig er Norges «arvesølv», og at norsk vannkraft er en del av vår økonomi som faktisk burde være fordelaktig for ALLE – altså for husstandene, industrien, kommunene, staten og fagbevegelsen. Men slik er det dessverre ikke, tvert om: Jeg har vanskelig for å finne andre sektorer som i større grad er preget av unødvendige konflikter som gir de sterkeste partene i norsk politikk et lett spill i arbeidet for å ødelegge kraftnæringen som en nasjonal skatt (mange eksportkabler m.m.).

Oversikten nedenfor gir ikke et komplett bilde av de uryddige interessene i bransjen, men den er i alle fall en begynnelse:

1. Kraftnæringen består av nesten 1500 store og små kraftverk. Uenigheten har ofte vært stor mellom disse om organisering og drift, og mange oppkjøp har etter hver styrket de store som etter hvert har fått ekspansive og spekulative interesser. Lokomotivperspektivet (og aksjeselskapsformen) har svekket mye av den lokale forankring som tidligere eksisterte.

2. Kraftbransjen har en overordnet organisasjon, Energi Norge, som skal ivareta felles interesser i kraftbransjen, men det er liten tvil om at Energi Norge i praksis fremmer de stores interesser.

3. Det er kommuner, fylker og Statkraft som eier de norske kraftverkene. Men mange sammenslåinger har bidradd til at selskapene ofte er blitt interkommunale eller at også fylkene har gått inn som eiere sammen med kommunene.

4. I fagbevegelsen er også interessene sprikende. På den ene siden har vi Industri Energi (tidligere «Kjemisk») som primært ivaretar interessene til noen av strømkundene, nemlig industrien. På den andre har vi EL og IT Forbundet som primært organiserer de som jobber innenfor IKT, energi og el-installasjon. Også her er det lett å se at interessene spriker: Industri Energi er interessert i fordelaktige strømpriser og sier «nei» til nye kraftkabler. EL og IT forbundet er interessert i høye strømpriser er ikke i mot mer eksport av kraft vi trenger selv, og er heller ikke imot at strømmålerne blir «smartere» slik at kraftprisen blir høyere, også av den grunn. Denne konflikten mellom to forbund er hovedårsaken til at LO sentralt ikke har klart å ta et klart standpunkt i kabelsakene.

5. I tillegg har vi partiene og «miljø»organisasjonene. Men her er det stort sett tilslutning fra alle til nesten alle meningsløse standpunkter. Men begrunnelsene spriker: Miljøpartiene tror at flere utenlandskabler og dyrere strøm til norske forbrukere vil tjene klimaet, mens høyresida tror at «Norge» vil tjene penger på fri flyt av vannkraft til EU og underleggelse under EUs energiforvaltning. Begge deler er naturligvis skivebom.

Disse perspektivene er ikke direkte oppløftende. Det finnes enkelte lyspunkter i SV, Ap, Sp og Frp, men i hovedsak er det mørket som rår på Stortinget i energipolitikken.

Også denne krafta skal trolig til EU.