Er energien fra sveipestrålen til en flyplassradar 22 kilometer unna sterk nok til å bevege på smådyr? Ja, det ser du her på videoen:
I sin egen hage så filmmannen og forskeren John Nash Ott (1909 – 2000) at bladlusene på appelsintreet hoppet i takt. De hoppet endatil med faste intervaller. Han oppdaget etterhvert at tida mellom to hopp tilsvarte nøyaktig rotoasjonshastigheten på flyradaren som nylig var blitt installert på den nye flyplassen 22 kilometer unna. Han filmet det selvsagt, og la på sin kommentar.
Vi kan gå ut fra at dyrene blir plaget av slikt. At dette skjer, er derfor enda et bevis på at grenseverdiene for mikrobølget stråling er satt feil: de er for romslige for levende liv.
Høstens valgkamp foregår uten at elektrotåka er tema. Det fins intet Miljødepartement som taler insektenes, plantenes, pattedyrenes og froskenes sak. Statens strålevern gjentar bare det gamle mantra: «ingen tilstrekkelig sikkert påvist helserisiko», og trådløsselskapene forteller oss at de «holder seg innenfor myndighetenes krav» – som er for veike.
I denne serien summerer jeg forskningsfunn om miljøskader fra mikrobølget stråling – av den typen vi sprer omkring oss fra mobilmaster, WiFi, «smarte» målere, og etterhvert «tingenes internett». (Forrige post finner du her.)
Sjekk selv om du syns funnene er «sikre nok». Og del gjerne med venner og uvenner, lokalavisa, rådmenn, politikere og miljøvernere – og med han som skal installere «smartmåler» i sikringsskapet ditt!
Les hele saken i Einar Flydal’s blogg.
Vær den første til å kommentere