MER OM STORE DATASENTRE

MER OM STORE DATASENTRE

Jeg har et par ganger ( https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1572112292859987&set=gm.1750065108341163&type=3&permPage=1&ifg=1 ) tatt opp spørsmålet om de virkelig store datasentrene som nå er i ferd med å poppe opp rundt omkring i verden i regi av de virkelig store globale konserner – Google (i Finland), Facebook (Luleå), Apple (Danmark), og mangle flere. De bruker bl.a. svært mye strøm, og det var derfor nærliggende å spørre hvorfor i all verden norsk energi skal eksporteres til EU for å bygge opp arbeidsplasser som like gjerne kunne vært lagt til Norge. En naturlig reaksjon – som jeg i første omgang syntes var fornuftig – var å legge til rette for utbygging av norske datasentre, noe Regjering og Storting bidro til fra årsskiftet: Eiendomsskatt på installasjoner («maskinskatten») ble fjernet og elavgiften ble redusert.

Og kommuner og IT-interesser kaster seg nå over ideen om å bygge slike sentra også i Norge – direktøren i Energi Norge (Oluf Ulseth) anslår at det vil bli bygd inntil 200 datasentre i Europa de neste par årene, og Norge burde være et attraktivt land – særlig fordi mye av argumentasjonen for den kolossale veksten, er at den skal være grønn. Det er enorme mengder av energi som skal til, ved hvert senter. – Mer enn 30 norske kommuner undersøker nå egne muligheter. Dette høres nesten bra ut – kanskje det kan bli både arbeidsplasser og inntekter? I tillegg til stabil energi, skal kommunene tilby billige tomter og stabil arbeidskraft. Konsulentselskapet Menon Economics lagde i fjor en utredning til Statkraft og en del fylkeskommuner om muligheter og fordeler ved datasenterutbygging (Publikasjon nr. 39/2017).

Jeg mener fortsatt at trygg lagring av data er et viktig mål, særlig av data knyttet til offeltlige oppgaver. Men det siste (halve) året er det likevel kommet mange relevante motforestillinger. Og de er knyttet til kommersialiseringen av sektoren. Det er blitt slik at de virkelig store aktørene ikke er opptatt av spørsmål som gjelder folks økonomi, velferd, utdanning eller helsesituasjon, men i hva de selv kan tjene penger på, eller hvilke data de kan selge som andre kan tjene penger på. Det mest trivielle eksemplet er det aktuelle stridsspørsmålet om at Facebook skal ha solgt data om millioner amerikanere for å hjelpe Trump i presidentvalgkampen. Men de egentlige problemene er mye verre enn Trump.

Generelt dreier det seg om former for overvåkning og innsamling av personlige data om oss alle, ofte uten at vi aner det. Vi legger kontinuerlig igjen digitale spor etter oss, ikke bare via telefon og PC, men også via bankkort, betalte regninger, fotoovervåkning i butikker, svar på spørreundersøkelser og offentlig statistikk (som kan komme på avveier, f.eks. data fra «smarte» strømmålere). Slik overvåkning vil ikke først og fremst bli tatt i bruk for å overvåke potensielle terrorister, men for å levere informasjon til banker, forsikringsselskap, kredittfirmaer, jobbsøkerbyråer o.l. og naturligvis for å kartlegge folks preferanser slik at våre produktvalg skal kunne påvirkes. Har IT-bransjen fått de data om oss som trengs, vil appene gjøre resten av jobben. Detaljene i den (psykologiske) forskningen som ligger til grunn for den lysskye virksomheten som planlegges, og som delvis praktiseres, er for omfattende til at jeg kan referere noe av den.

I stedet er det gode grunner til å etterlyse bedre retningslinjer for digitaliseringen av det norske folks atferd. Det bør skje før utbyggingen av datasentre kommer helt ut av kontroll, og før vi overlater enda mer av samfunnsstyringen til kommersielle interesser helt utenfor demokratisk kontroll. Datatilsynet ser ikke ut til å ha det grunnlaget som skal til for å hamle opp med de store gigantene.

Les Odd Handegårds gruppe her:

https://www.facebook.com/groups/1381924528488558/