ØNSKETENKNING?

ØNSKETENKNING?

ACER-saken, vedtaket om enda mer kabelbygging til EU og en rekke andre spørsmål, er i ferd med å rive partiene på venstresida i stykker. Verst er det i Ap, men også SV og MDG hadde store problemer med å argumentere mot det siste politiske spørsmålet som kan holde Norge utenfor EU, kabelspørsmålet og «fri flyt» av vannkraft.

Men det ulmer også når det gjelder andre spørsmål: Arbeidsmarkedspolitikken (jeg vedlegger dagens kommentar fra Ottar Brox i Klassekampen: «Politisk forfall»), de økende økonomiske forskjellene, innvandring og integrering m.m. Tre SVere (?) (Dara Goldar, Daniel Brekke Andersen og Rune Røed Gauslå) på østkanten i Oslo aksjonerte i 2017 mot «æresvold» m.m. i innvandrermiljøene, et par svenske forfattere (Åsa Linderborg og Göran Greider) har til og med tatt til orde for dannelsen av et «venstrepopulistisk» parti med mange uvanlige sentrale politiske poenger på agendaen. Og også en SVer (Espen Goffeng) har skrevet ei kritisk bok om venstresidas problemer. Generelt dreier alt dette seg egentlig om en kamp mot den globalisering av økonomi og informasjon som mer og mer preger samfunnsutviklingen, og som fører til at de fleste av oss etter hvert blir «tapere», økonomisk og sosialt.

Den amerikanske (konservative) statsviteren Francis Fukuyama er en av de som grundigst har analysert globaliseringens konsekvenser, og hvordan venstresida har mistet grepet på sine velgere og sin politikk. I et intervju med Klassekampen i februar sa han bl.a.: «Går vi 30 år tilbake, var venstresidas sak å kjempe for arbeiderklassens økonomiske og sosiale situasjon. Så har det vært et skifte på venstresida mot en identitetsagenda, hvor feminisme, innvandrere og minoritetsrettigheter har fått større plass. Ved å fokusere på små enkeltgrupper har venstresida mistet kontakten med sin tradisjonelle maktbase i arbeiderklassen».

De marginale interessene er blir de sentrale – i dag er det jøders rett til omskjæring av gutter, transpersoners problemer og samers eiendomsrett til det meste av Norge som mobiliserer venstresida, i tillegg til hårreisende misforståelser når det gjelder forholdet energi/klima. Paradoksalt nok har venstresidas skuffede velgere gått til høyre, i stor grad FrP, jfr. analysen til Brox.

Fukuyama presiserer at det fleste (?) ikke er mot all innvandring – det som bekymrer mange er «at immigranter ikke blir assimilert inn i samfunnet» og han viser til at innvandrerne får beholde morsmålet sitt, religionen, foreldrene avgjør hvem døtrene skal gifte seg med, bruk av heldekkende plagg, segregert svømmeundervisning, ikke svinekjøtt i kantina osv. Slike innrømmelser bør ikke gis, ifølge Fukuyama.

Hva skal man gjøre med slikt?

Den venstresida som altså har misforstått sine grunnleggende oppgaver, har i tillegg tilegnet seg en retorikk som politikerne tror de kan bruke – i alle fall internt – uten å bli motsagt: Rasisme, fremmedfiendtlighet, klima osv.

Et politisk parti som skulle trenge gjennom slikt, har først og fremt behov for noen som kan gå foran. De mangler, så vidt jeg kan se. Et eventuelt «venstrepopulistisk» parti måtte jo få sine stemmer omtrent slik: Halvparten av SV, halvparten av Rødt, tredjeparten av MDG, 10 % av Ap, 30 % av «hjemmesitterne», og halvparten av FrP.

Ei arbeidsgruppe som skulle utforme et politisk program, måtte bestå av folk fra alle disse gruppene. I utgangspunktet måtte et «venstrepopulistisk» parti ha et radikalt økonomisk program, være et Nei til EU-parti (også helst Nei til EØS-parti), en strammere innvandringspolitikk, en mye strammere integreringspolitikk, en helt ny energipolitikk (nei til kabler, vindmøller og «smarte» strømmålere m.m.) – i småsakene kunne eventuelle representanter stå fritt, eller standpunktene kunne ligge i sentrum.

Les Odd Handegårds gruppe her:

https://www.facebook.com/groups/1381924528488558/

Felles løft til felles nytte

Odd Handegård
Om Odd Handegård 90 artikler
Født og oppvokst i Odda. Utdannet ved Universitetet i Oslo (statsvitenskap) våren 1967. Arbeidet i Oslo noen år, og ble ansatt ved Universitetet i Tromsø høsten 1971 - et år før universitetet åpnet. Jeg var det meste av tiden knyttet til fiskerifagene - fra 1985 som direktør ved Norges fiskerihøgskole. NFH ble inkorporert som en avdeling ved Universitetet i Tromsø fra og med 1988. Pensjonist fra årsskiftet 2002/2003, men jeg jobbet med andre oppgaver ved NFH ennå noen år til jeg var godt over 70. - Jeg har i hele mitt voksne liv deltatt i aktiviteter som verken har med jobb eller bokskriving å gjøre. Det gjelder både politikk (særlig på 1960- og 1970-tallet), og arbeid i frivillige organisasjoner, særlig innen idrett, osv.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.