MOTFORESTILLINGENE MOT EN FORNUFTIG ENERGIPOLITIKK

MOTFORESTILLINGENE MOT EN FORNUFTIG ENERGIPOLITIKK

Vi har det siste året – gjennom en rekke innlegg og debatter på denne fb-sida – vist at den aktuelle norske energipolitikken er en 5-6-trinnsrakett der det meste etter hvert blir mer og mer negativt for norske forbrukere. Vi har lenge hatt verdens beste strømforsyning, som riktignok ble liberalisert og delvis privatisert i 1990, men vi har hittil hatt så få eksportkabler at kraftbransjen ikke har kunnet herje fritt med vår vannkraft. Sytingen fra bransjen har selvfølgelig vært kontinuerlig: Norsk vannkraft har vært «innelåst» – som om det skulle være noe problem. Galskapen i energipolitikken kan sammenfattes slik:

1. Norge skal bygge mange nye eksportkabler (3-6?). De skal eksportere minst halvparten av vår vannkraft.
2. Underskuddet som vil oppstå, skal dekkes av mye ny vindkraft og småkraft i Norge. Vi skal også importere fossil energi fra EU.
3. Vindkrafta som kan ikke brukes av norsk industri eller av planlagte datasentre, vil bli pådyttet norske husstander som vil bli avhengig av en ustabil og varierende energiforsyning.
4. Myndighetenes løsning er nye «smarte» strømmålere og et nytt prissystem for strøm (effektprising) som skal gjøre strømprisen vesentlig høyere på de tidspunkter av døgnet (morgen og middag) når forbrukerne virkelig trenger strømmen. Ønsket er at husstandene skal flytte sitt strømforbruk – hvis ikke vil kraftbransjen i verste fall kunne kople ut det private forbruket i større områder.
5. Regjeringen har planer om å underlegge deler av norsk energiproduksjon ACER, altså EUs energibyrå.
6. Høyre og FrP har også planer om ytterligere privatisering av Statkraft, og de regionale kraftselskapene.

De som forsvarer denne energipolitikken, har ingen gode argumenter – mest utenomsnakk og irrelevante synspunkter. Det sentrale argumentet har vært at Norge skal bli et «batteri» for Europa. Dette høres jo flott ut, men er det for flott til å være sant?

Ettersom mange land i Europa prøver å erstatte litt av sin fossile energi med ustabil fornybar energi (sol og vind), er synspunktet at de må erstatte den stabile krafta de har (kull) med norsk vannkraft. Norge kan angivelig – ved enkle grep – utnytte magasinkapasiteten i våre utbygde kraftmagasiner. Vi kan pumpe vann tilbake til magasinene våre, og importere litt vindkraft når krafta er billig. Når de store kraftbehovene kommer på morgenen og ettermiddagen,, kan vi selge tilbake alt vi har spart til en vesentlig høyere pris. Fortjenesten skal ligge i prisforskjellen. «En typisk vinn/vinnløsning», som et av medlemmene skrev her i går.

Her er noen av feilene i de regnestykkene som ligger til grunn for batteritankegangen:

For det første har Norge allerede en del pumpekraft. Men pumpealternativet begrenses av at praktiske problemer – det ikke er særlig plass til nye «pumpemagasiner» og det er heller ikke lønnsomt å bruke penger og energi på å pumpe vann tilbake til magasinene, i alle fall hvis det er Kari og Ola som skal betale for fornøyelsen. De minst ineffektive løsningene er faktisk brukt. EU er forresten interessert i å bruke mest mulig av vindkrafta si sjøl. Det som vil bli tilbudt Norge er bare en del topper og kraft nattestid når vi ikke trenger kraft fra EU. En dårlig idé.

Videre: Det mest mystiske argument for flere kabler, er at kablene kan gi oss mulighet til også å få betalt for den «effekten» som vannkrafta gir oss, vannkrafta skal gi «trykkstøtte»!??! Hva i all verden: Når man bygger kabler til mange milliarder som kan eksportere halvparten av vår vannkraft, så skal vi egentlig ikke selge strømmen, men bare «effekten»? Nå er det i realiteten ikke særlig forskjell på «effekt»/trykkstøtte og strøm i kilowattimer for norske strømkunder. – Forklaringen er at alle skjønner godt hva strømforbruk i kWh er, mens ingen skjønner formlene bak effektbegrepet. Derfor er effekt-argumentet først og fremst retorikk som tar sikte på å forkludre problemstillingene så ettertrykkelig at myndighetenes energipolitikk forblir i tåkeheimen.

Ellers er mye av forsvaret for kabelbyggingen og alt som følger i kjølvannet, krydret med en mengde løgn og irrelevante argumenter: Dels argumenter om at de løsningene som planlegges, vil være økonomisk fordelaktige for norske strømkunder, og de bruker synspunkter alle er enige i, nemlig at Norge jo må selge sitt vannkraftoverskudd. – Det de fleste er uenige i, er at vi skal eksportere vesentlig mer enn vårt overskudd. Osv.

Felles løft til felles nytte

Odd Handegård
Om Odd Handegård 90 artikler
Født og oppvokst i Odda. Utdannet ved Universitetet i Oslo (statsvitenskap) våren 1967. Arbeidet i Oslo noen år, og ble ansatt ved Universitetet i Tromsø høsten 1971 - et år før universitetet åpnet. Jeg var det meste av tiden knyttet til fiskerifagene - fra 1985 som direktør ved Norges fiskerihøgskole. NFH ble inkorporert som en avdeling ved Universitetet i Tromsø fra og med 1988. Pensjonist fra årsskiftet 2002/2003, men jeg jobbet med andre oppgaver ved NFH ennå noen år til jeg var godt over 70. - Jeg har i hele mitt voksne liv deltatt i aktiviteter som verken har med jobb eller bokskriving å gjøre. Det gjelder både politikk (særlig på 1960- og 1970-tallet), og arbeid i frivillige organisasjoner, særlig innen idrett, osv.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.