VINDKRAFT – VEIEN TIL UNDERGRAVNING AV EIERSKAPET TIL NORSK VANNKRAFT

VINDKRAFT – VEIEN TIL UNDERGRAVNING AV EIERSKAPET TIL NORSK VANNKRAFT

De siste dagene har det i Aftenbladet, Bergens Tidende og Adresseavisen stått en informativ artikkel om utbyggingen av vindkraft i Norge. Kvaliteten er nesten oppsiktsvekkende bra, spesielt er dokumentasjonen av hvordan utenlandsk kapital er på offensiven, og hvordan utbyggingen av vindkraft etter hvert kan bli et viktig ledd i undergravningen av norsk energipolitikk, særlig av prinsippet om at Norge skal eie og forvalte sin egen strømproduksjon – det er som kjent ingen hjemfallsrett for vindkraft i Norge. Selv om stoffet er omfattende, anbefaler jeg likevel flest mulig om å lese vedlagte artikkel.

Hvordan er det mulig at utenlandske konserns utbygging av VINDKRAFT i Norge kan bli et avgjørende bidrag til at Norge mister kontrollen også over norsk VANNKRAFT, og at dette igjen kan bli et avgjørende skritt mot noe som i realiteten er et nesten fullt norsk medlemskap i EU? Som jeg har vært inne på tidligere (den 12. nov. sist høst), er verken Google eller andre multinasjonale selskaper egentlig interessert i vindkraft til de enorme datalagrene som nå virkelig prioriteres bygd på verdensbasis.

Inntil videre er det derfor nødvendig for Google og andre å skaffe seg stabil strøm til slike datalagre fra fossil energi (så lenge slike lagre ikke plasseres i Norge). Men den dagen de neste 3-4 nye eksportkablene kommer i drift, vil Google raskt skifte til norsk vannkraft. Selv om Google m.fl. bygger ut vindkraft, er det slik at når elektronene fra kraftproduksjon er kommet på nettet, er det umulig å vite om elektrisiteten kommer fra vannkraft eller vindkraft. Den norske krafta som skal eksporteres, vil naturligvis ikke gå til tyske og engelske husstander, men til de som har finansiert utbyggingen av fornybar energi i Norge. Internasjonal kapital investerer altså i ustabil vindkraft og får stabil vannkraft tilbake. – Eller som det heter i artikkelen:

«Den amerikanske teknologigiganten har sikret seg strømproduksjonen for de tolv første driftsårene. Slik skal vindparken bidra til at Google oppfyller løftet om å bruke ren, fornybar strøm til selskapets europeiske datasentre». – Ikke mye snakk om varierende og ustabil vindkraft her. Og løsningen er enkel: Den ustabile delen av norsk vindkraft skal brukes av norske husstander som får alle plagene og nesten alle utgiftene, jfr. de nye «smarte» strømmålerne som installeres. – Sleipe greier.

Mange av de internasjonale konsern har i tillegg kjøpt seg fiktive «opprinnelsesgarantier» i Norge som «garanterer» at den krafta de bruker, er «fornybar», uansett hvordan den er produsert. En betydelig del av opprinnelsesgarantiene er nemlig kjøpt opp av utenlandske forbrukere som snart kan hevde at all norsk vannkraft egentlig er eksportert – selv om vi hittil beviselig bare har eksportert under 10 % (vanligvis). – Den økonomiske verden er jo åpenbart komplett absurd, heller ikke kraftbransjen skjønner helt hva som foregår – bortsett fra at selskapene tjener bra på salg av garantiene. Tankegangen i EU er imidlertid at norske kraftselskaper skal bruke inntektene fra salget til å produsere mer fornybar kraft, men det er ingen som kan dokumentere at slikt skjer – det er i realiteten utelukkende utenlandske aktører som nå finansierer vindkraftutbygging i Norge.

En ting til slutt: Det er slett ikke sikkert at det bare er norske husstander som vil måtte ta problemene med omleggingen av omleggingen av norsk energipolitikk. Det samme kan også skje med norsk industri. Konkurransen i den kraftkrevende industrien er bl.a. avhengig av prisen på energi og prisen på arbeidskraft. Dersom energiprisen stiger til EU-nivå i Norge, har den kraftkrevende industrien to alternativer: Enten å gå konkurs eller å redusere folks lønninger til EU-nivå (eller lavere). Ikke så rart at fagbevegelsen i Norge nå har skjønt alvoret – og mobiliserer for fullt både mot ACER og kabelbyggingen.

Det er ventet flere artikler om vindkraft fra de tre forfatterne i de største avisene i Stavanger, Bergen og Trondheim.

Les Odd Handegårds gruppe her:

https://www.facebook.com/groups/1381924528488558/

Felles løft til felles nytte

Odd Handegård
Om Odd Handegård 90 artikler
Født og oppvokst i Odda. Utdannet ved Universitetet i Oslo (statsvitenskap) våren 1967. Arbeidet i Oslo noen år, og ble ansatt ved Universitetet i Tromsø høsten 1971 - et år før universitetet åpnet. Jeg var det meste av tiden knyttet til fiskerifagene - fra 1985 som direktør ved Norges fiskerihøgskole. NFH ble inkorporert som en avdeling ved Universitetet i Tromsø fra og med 1988. Pensjonist fra årsskiftet 2002/2003, men jeg jobbet med andre oppgaver ved NFH ennå noen år til jeg var godt over 70. - Jeg har i hele mitt voksne liv deltatt i aktiviteter som verken har med jobb eller bokskriving å gjøre. Det gjelder både politikk (særlig på 1960- og 1970-tallet), og arbeid i frivillige organisasjoner, særlig innen idrett, osv.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.