PUMPEKRAFTVERK?

PUMPEKRAFTVERK?

Pumpekraftverk dukker opp i energidebatten med ujevne mellomrom. I 2011 fikk NVE gjennomført en større utredning (Rapport 22/2011) – seinere har flere andre vurdert mulighetene, bl.a. CEDEREN i 2016. Resultatene spriker veldig mye, fra pessimisme (NVE) til optimisme (CEDEREN). I prinsippet er et pumpekraftverk ganske enkelt bygd opp – slik: Man har to nærliggende vann som forbindes med en rørledning. En turbin og ei pumpe plasseres ved det nederste vatnet, og sikrer at vannet som brukes til elproduksjon ved det nederste vatnet, pumpes tilbake til det øverste. Vi har i dag 17 relativt store pumpekraftverk knyttet til norske kraftverk – de beste lokalitetene er trolig utnyttet.

NVEs innvendinger mot en videre utbygging, gjaldt kostnadene (meget høye særlig for mindre tiltak), raske vannstandsendringer med store sannsynlige miljøkonsekvenser man ikke hadde detaljkunnskap om, begrenset kabelkapasitet til utlandet osv. Kraftverkene måtte antydningsvis ha 30 øre ekstra for kilowattimen for den krafta som skulle pumpes tilbake til øvre magasin om et prosjekt skulle lønne seg, altså mye mer enn prisforskjellen mellom natt og dag.

CEDEREN er atskillig mer optimistisk – det teoretiske potensialet for pumpekraftverk i Norge er angivelig ganske enormt: 20.000 MW – tilsvarende 175 TWh, altså atskillig mer enn årlig norsk vannkraftproduksjon. I praksis er nok tallet atskillig lavere. Grunnen til CEDERENs optimisme er de endringene som de nye kablene til EU skaper for eksportkapasiteten og også (trolig?) at kostbar pumpekraft kan være et alternativ til minst like kostbar vindkraft som antas å ha større negative konsekvenser for natur og miljø. Noen avklaring på valget mellom pumpekraft og vindkraft er det vanskelig å se, selv om det er åpenbart at vindkraftberserkene er mer aktive enn konkurrentene.

Nå er utbyggingen både av pumpekraft og ustabil vindkraft knyttet til tvilsomme teorier om hvordan krafta skal omsettes. Vi har tidligere sett at vindkrafta ikke skal eksporteres, men brukes av norske husstander som vil få problemene både med en høyere strømpris og redusert velferd. Men for pumpekrafta opprettholdes ideen om at krafta skal eksporteres, og at Norge skal fungere som «Europas batteri» der vi skal selge dyrt om dagen og importere billig om natta – og når det blåser så mye på kontinentet at tyskere, dansker og hollendere ikke klarer å bruke vindkrafta si. Og dette kombineres med et tvilsomt argument om at de eksportkablene som nå skal bygges, i grunnen ikke skal eksportere kraft, men bare «effekt» (reguleringskraft og balansekraft). Men «effekt x tid» er det samme som kilowattimer (kWh).

Eksportkablene kommer naturligvis til å gå for fullt når det er bevilget et par hundre milliarder til dem. Og det henger igjen sammen med at Norge om få år ikke bare skal sikre balansekrafta i Danmark og Nederland, men også i Tyskland, England og Skottland. Her vil vindkrafta variere på ulikt tidspunkt, og det blir behov for en kontinuerlig eksport av norsk kraft – ikke bare litt «effekt» i ny og ne.

Ps. Dagens rykte er at styrelederen i selskapet som forsøker å drive fram den nye kabelen til Skottland, skal ha foreslått at Statnett kan få eie 50 % av kabelen – slik at Aps betingelser for å godkjenne ACER kan oppfylles. Jeg hadde nesten ventet det – da kan vel også Kari Kaski stemme for EUs tredje energipakke.

Les Odd Handegårds gruppe her:

https://www.facebook.com/groups/1381924528488558/