EUs ENERGIUNION OG NORGE

EUs ENERGIUNION OG NORGE

Rådgiver for SVs stortingsgruppe, Dag Seierstad, hadde i Klassekampen sist lørdag en kommentarartikkel om EUs energiunion (ACER) – en grei oversikt foran den avsluttende debatten i Stortinget det 16. mars. Regjeringen har foreslått at Norge skal slutte seg til EUs energiunion, og at dette skal vedtas med simpelt flertall, og ikke med 3/4 –dels flertall som normalt kreves når det er snakk om å overføre myndighet til internasjonale organer.

EU har naturligvis behov for å effektivisere sin energiforvaltning som oppfattes som nokså kaotisk. Det er behov for at «bindende vedtak kan fattes enklere og raskere enn ved den omstendelige saksbehandlingen» i EU, ifølge Seierstad. For øvrig er det slik at utbyggingen av fornybar energi ikke fungerer etter planen og fordelingen av kraft mellom regioner og medlemsland er lite tilfredsstillende. I tillegg er forbruket av fossil energi fortsatt svært høyt, og mye av den «fornybare» energien er produsert av kull og gass. EUs hovedprosjekt for å redusere klimagassutslipp – kjøp og salg av klimakvoter – har vært en fiasko.

Men for Norge kan det «prisverdige» EU-forsøket på å modernisere EUs interne energiforvaltning, få drastiske, negative konsekvenser, ifølge Seierstad: Norge skal opprette et nytt organ, kalt RME, som skal skilles ut fra NVE. RME skal være uavhengig av norske myndigheter og nærmest underlegges ACER som skal «få reell håndhevings- og vedtaksmyndighet over norsk energisektor», bl.a. skal ACER kunne fatte vedtak om oppbyggingen av infrastruktur som krysser grenser, om adgang til nettverk og forsyningssikkerhet m.m. Seierstads frykt for at ACER vil kunne «pålegge oss å betale for kraftkabler og rørledninger» er forresten noe Norge (og SV) lenge har gjort helt frivillig og uten pålegg fra EU: Det er allerede i dag stort sett norske strømkunder som betaler finansieringen av kablene til EU.

Det skurrer derfor alvorlig i Seierstads argumentasjon: Han argumenterer fornuftig mot at ACER skal overordnes norsk energipolitikk, men glemmer fullstendig at det ikke er EU, men Norge – alle partier (også SV og MDG) – som har vedtatt at Norge skal eksportere minst halvparten av sin vannkraft til EU. Og selv om dette (60-70 TWh?) bare er en brøkdel av EUs egentlige behov for fornybar energi, er det ganske logisk at EU ønsker en viss kontroll med mellomlandskablene. Norsk energipolitikk som tar sikte på å velte norsk vannkraft inn over deler av EU, vil øke det energikaoset ACER prøver å gjøre noe med. Det er altså norsk energipolitikk, som SV støtter, som er hovedårsaken til at ACER ønsker å gjøre EUs energiordning «EØS-relevant».

Det er ikke vanskelig å finne årsaken det uføret som er i ferd med å oppstå, nemlig illusjonene om at det er bedre for det globale klimaet at norsk vannkraft bruker i EU enn i Norge.

Les Odd Handegårds gruppe her: https://www.facebook.com/groups/1381924528488558/