NORSK ENERGIPOLITIKK – TO FORSKJELLIGE VIRKELIGHETER

NORSK ENERGIPOLITIKK – TO FORSKJELLIGE VIRKELIGHETER

Vi som er opptatt av norsk energipolitikk, har erfart at det foregår to forskjellige energidebatter i Norge. Kraftbransjen, politikerne og media har sin offisielle beskrivelse av problemene. Det som finnes av energipolitisk opposisjon, forteller en annen historie. Det dreier seg om to helt forskjellige virkelighetsoppfatninger der de spørsmål som forsøkes belyst og besvart tilsynelatende handler om helt forskjellige ting. Konklusjonene likner heller ikke på hverandre. Ettersom kraftbransjen har de samfunnsmessige alliansene på plass (med media, politikerne, miljøorganisasjoner, lederne i alle ledd av offentlig administrasjon og mye av fagbevegelsen), er det liten tvil om hvem som har definisjonsmakten.

Den viktigste forskjellen på de to perspektivene er at kraftbransjen utad som regel snakker i nåtid og nær framtid og som regel mest om «detaljer». De langsiktige perspektivene er diffuse eller mangler helt (i alle fall til å begynne med). Vi andre er opptatt av de mer langsiktige konsekvensene og av å se flere sider av energipolitikken i sammenheng. Debatten om «smarte» strømmålere er typisk: Kraftbransjen legger utelukkende vekt på alle de positive sidene, og hevder at strømmålerne bl.a. skal bidra til «å holde nettleien lavest mulig i fremtiden» (Energi Norge). Endringene i energipolitikken er noe som bare skjer, nærmest av seg selv:

«Belastningen på distribusjonsnettet endrer seg i tråd med økt bruk av mer effektkrevende utstyr som elbil og lignende, og plusskunder som leverer strøm tilbake til nettet. Dette skaper et behov for omfattende nettutbygging for å dimensjonere etter forbrukstoppene, med mindre man klarer å motivere til lastflytting eller lastreduksjon. Derfor er det i ferd med å skje en overgang fra energibaserte tariffer til effektbaserte tariffer for ordinære husholdningskunder, både i Norge og flere europeiske land, for å bidra til å jevne ut kundenes strømforbruk gjennom døgnet».

Altså: «Det» skjer en utvikling i samfunnet som kraftbransjen hevder den bare prøver å tilpasse seg.

Men endringene i energipolitikken er naturligvis planlagt i minste detalj. Behovet for nye strømmålere har lite eller ingenting med elbiler, induksjonsovner, plusskunder eller økt befolkning å gjøre. Husholdningenes energibruk er ikke på vei oppover (Statistisk Sentralbyrå). Strømmålerne og effektprisingen er i stedet et resultat av den enorme utbyggingen av nye eksportkabler som foregår. Vi skal eksportere så mye vannkraft at Norge må bygge ut et betydelig antall vindkraftverk for å sikre den innenlandske kraftforsyningen.

Den ustabile vindkrafta kan verken eksporteres eller brukes av norsk kraftkrevende industri. Den kan til nød bare brukes av norske husstander. Selv om husstandenes strømforbruk, som nevnt, faktisk er på vei nedover, må strømbruket likevel begrenses ytterligere – med tvangstiltak. Og her kommer altså den strømtariffen som skal knyttes til målerne, og som for de fleste vil resultere i høye strømutgifter (eller kalde hus, for de som har minst i lønningsposen).

Avslutningsvis kunne vi naturligvis stille spørsmål om hvilke interesser kraftbransjen og politikerne tror de tjener: For Regjeringen og Ap er det ønsket om fortsatt integrering i EU – «Norge er allerede tett integrert i det europeiske energimarkedet» (KS Bedrift). SV og MDG er fortsatt entusiastiske tilhengere av sine illusjoner om at det er klimapolitiske fordeler for verden at norsk vannkraft brukes til forbruk og produksjon i EU, heller enn i Norge.

Les Odd Handegårds gruppe her:

https://www.facebook.com/groups/1381924528488558/